Fotograf Per Henrik Petersson jobbet i en liten periode i O. Væring i 1993 men valgte andre veier før han igjen i 1995 ble styreleder og tok over ansvaret for den daglige driften og fortsatte arbeidet etter sin far Per Petersson, som valgte å trekke seg helt ut. Per Henrik hadde gjennom flere år vist stor interesse for fotografering og lært seg faget underveis. Da han igjen ble endel av firmaet O. Væring lærte han seg raskt hvordan utstyret fungerte og fortsatte arbeidet med å fotografere og dokumentere norsk kunst.
Driften den gang var bygget på den eldre metoden basert på Per Petersson og tidligere fotografers driftsmåte og Per Henrik ønsket fornyelse.
Hvordan så du for deg denne type arbeide før du kom inn i driften?
Jeg vokste opp i en familie som satte kunst som en verdi i seg selv og ble selvsagt sterkt preget av dette. Kunsten ble innarbeidet gjennom en naturlig interesse, og som sønn av Per Petersson ga dette påvirkningskraft og muligheter. Jeg følte også et ansvar som sønn. Hovedgrunnen for at jeg ønsket å involvere meg i O. Væring var at firmaet var verdt å drive fremover. Jeg mente fotoarkivet hadde en stor verdi for fremtiden og dette ønsket jeg bygge videre på. Min indre” drive” var ikke bygget på den økonomiske og den kommersielle biten men på kunstdelen og mitt idealistiske forhold til dette. Jeg ønsket å dokumentere norsk kunst og føre videre en kulturell kunnskapsverdi hvor bildet i seg selv har en identitet.
Hvordan var virkeligheten og hvilke tanker gjorde du deg om driften?
Ikke veldig mange tanker og tenkte ikke på penger. Jeg ble nødt til å snu en negativ utvikling. Min far hadde lenge vært syk, og det var få kunder igjen. Mange av de eldre kundene var blitt borte med tiden da de var gått av men pensjon og landskapet utenfor var i forandring. Jeg gikk i gang med å informere bransjen om at den yngre generasjon hadde overtatt og at vi fortsatte med fotografering innen kunst
Jeg var ung og sterk nok til å jobbe og fikk etter hvert god kontakt med et velrenommert auksjonshus i Oslo, noe som gjorde at jeg jeg fikk en stabil kunde. Jeg så samtidig et stort potensial i å låne ut bilder fra fotoarkivet.
Driftsformen var slutten av den analoge tid. Det var som i dag viktig å være tilgjengelig, altså ta telefonen og betjene de kundene som kom innom forretningen, som min far kalte det. Det digitale utstyret som var på vei inn i markedet var for dyrt. Og jeg brukte det utstyret som var i firmaet. Jeg fokuserte på kunsten og dokumentasjonen på” gamle” måten og dette fungerte optimalt. Sett i ettertid var det bra at jeg fortsatte arbeidet på den klassiske måten grunnet kvaliteten på fotomaterialet. Jobbet med storformat kamera, 4 * 5 tommer. Og dette ga et godt utgangspunkt for fremtiden med tanke på kvalitet.
Hva var det første du endret på og hvilke mål satte du deg?
Jeg sluttet straks med studiefotografering, altså portretter, bryllup, barnefotografering osv. Det var her pengene lå men jeg ønsket å konsentrere meg om kunsten. Min far Per Petersson var utdannet mesterfotograf og jeg var selvlært og hadde ingen talent for å gjøre det han gjorde. Det ga meg ingen følelse og i respekt for fagområdet ble det naturlig å velge dette bort. Jeg likte det tekniske i fotograferingen. Kjemikaler, lyssetting osv. Jeg ville også etablere et bildebyrå som en del av driften. Stake en ny kurs. Jeg ble nødt til å lage et profesjonelt system for denne delen med å innføre prislister, betingelser, følge opp bildene som kom inn og gikk ut. Det var spennende å se at det økte på bunnlinjen hvert år og det fortsatte å øke i alle de årene jeg jobbet i O. Væring. En målbar tilfredsstillelse og jeg snudde den negative utviklingen. Etter hvert så jeg at fotoarkivet hadde en stor verdi for den digitale verden men digitaliseringsoppgaven var et for stort prosjekt for meg og jeg valgte å leve med det “ gamle” en stund til. Der min far Per Peterssons driftsmåte hadde vært preget av forretningsvirksomhet var min driftsform preget av idealisme for kunsten.
Da jeg tok over driften og registrerte O. Væring som et nytt firma i form av et AS var det ingen penger i firmaet. En naturlig del av det å starte et nytt firma. Med unntak av eksisterende fotoutstyr og et etablert fotostudio i Karl Johansgate 2 startet jeg altså på nytt. Fikk låne noe startkapital av min far. Et ansvarlig lån og det holdt. Og som selvstendig næringsdrivende tok jeg ut lite lønn fra starten av. Dette var også rett etter boligkrakket så jeg var heldigvis begunstiget med lav husleie. Jeg justerte økonomien etter forholdene og slik jeg så det fungerte dette bra. Jeg gikk inn i driften uten opplæring og hadde ingen mentor underveis. Jeg stolte på meg selv, min innsikt og forståelse. Fikk dette bekreftet gjennom mine kunder. Og det å få være en del av O. Væring historien ga meg masse positiv energi i mitt arbeid.
Jeg investerte i ny datamaskin og skanner – og utover det gjorde jeg ingen investeringer i verken nytt eller gammelt teknisk analogt utstyr. Jeg husker da en løftearm som du bruker i storformat fremkalling gikk i stykker. Den gang kostet ny 25.000,- noe jeg anså for dyrt så jeg valgte å utføre dette arbeidet selv. Min arm ble løftearm og det gikk også bra.
Hvordan var din arbeidsdag?
Jeg jobbet døgnet rundt. Doble arbeidsdager i starten og det holdt seg lenge. Etter hvert fra klokken 08 til 1800. Jobbet ikke lørdag og søndag. Det å planlegge sin arbeidsdag som selvstendig næringsdrivende er ikke aktuelt. Noe vet du og det meste vet du ikke. Og når du går hjem har du gjort veldig mye. Og deretter en ny dag – og samme gjentar seg. Du tjener penger og er i gang. Jeg skilte mellom det sosiale i det private og i jobbsammenheng. Ønsket skille de to verdener.
Hvem var kundene- og kan du fortelle om ditt arbeid her?
Mine kunder var ulike aktører i bransjen, utleie av fotomateriale til forlag, fotografering for auksjonshus og diverse oppdrag med fotografering av kunst for kunstnere og institusjoner. Var også involvert i prosjekter hvor jeg fotograferte for Stortinget med mer.
Det er og har alltid vært lite med penger i kunstmiljøet og jeg opplevde at det til tider kunne bli en kamp om penger og det var vanskelig å finne ut av hvordan dette var blitt håndtert mellom tidligere fotografer og kunstnere. Her var kanskje filosofien bygget på en slags delingsøkonomi hvor kunstneren fikk avfotograferingene og O. Væring fikk ha bildene deres i sitt arkiv for utleie. Og jeg var nødt til å gjøre endringer med tanke på å overleve som bedrift og opplevde at det ofte kunne ende med et én gangs oppdrag grunnet kostnad. Der kunstneren var mer sårbar og jeg måtte trå forsiktig og tenke langsiktig var de proffe aktørene som forlagsbransjen rettet mer mot normal forretningsdrift. Da BONO kom inn i bildet ble situasjonen enklere mot kunstbransjen– tiden var i endring. Det ble ok å fotografere og kunstneren fikk betalt ved senere bruk.
Fantes det andre aktører i bransjen som utførte samme arbeid som deg?
Det har alltid eksistert andre konkurrerende fotografer. Noen hadde selvsagt fokus på litt andre områder. Og noen tok seg mye bedre betalt. Samtidig var tiden i endring og nye utrykk kom til syne. Det digitale medium.
Og med tiden begynte kunstnere å fotografere selv, også for andre kunstnere. Noen ansatte egne fotografere, særlig institusjoner.
Hva tenker du om bransjen i dag:
Den samlende dokumenteringen som O. Væring utførte finnes ikke i dag.
Tiden gir stadig endringer for kunsten og det samme for driften rundt. I dag, tjue år senere er det andre premisser og forutsetninger i forhold til” gamle” dager hvor man holdt rundt de store kunstnere. I dag er det en veldig stor bredde i kunstverden og det finnes hundrevis av plattformer hvor du kan presentere kunsten. Medium kunst har stor bredde fra gamle klassiske, lerret og papir – til helt abstrakt virtuell digitalisert kunst. Ikke alltid like lett å komme inn på. Samtidig veldig enkelt, komplekst og alt på en gang. Savner fyrtårn som lyser opp landskap og jeg må spesielt nevne Nerdrum her. I dag savner jeg at det kommer én kunstner med et kjempe talent. Den gamle måten å se kunst på. Jeg vokste selv opp i et hjem hvor bredden i kunstverden ble akseptert. Ikke bare de høyeste toppene men også mer ukjente. Det er viktig å huske på at en ukjent kunstner gir deg like mye følelsen som en kjent kunstner. Vær ydmyk, la deg påvirke av deg selv og ikke la deg bli styrt av massene. Noen må bli oppdaget. Et stort lerret å bleke. Men det som tar pusten fra meg har jeg ikke sett ennå. Så jeg ser fremover og gleder meg og håper det kommer mere. Særlig innen det abstrakte.
Jeg er følelsesstyrt mot kunsten og føler det som en ære at jeg har denne tilnærmingen mot kunsten. Min far Per Petersson var også stadig drevet av nysgjerrigheten – noe nytt som kunne forføre.
Du gikk ut av firmaet i år 2000, hvilke tanker gjorde du deg om videre drift? og når du ser på O. Væring i dag – hvilke tanker gjør du deg om hvor vi er i dag?
Utviklingen i den teknologiske verden var på full fart og kostnadene var høye. O. Væring er en familiebedrift og nye forandringer og planer om videre drift lå på papiret. Jeg stod ikke helt for denne forandringen og fant ut at jeg ikke skulle stå i veien for nye tanker og valgte da å trekke meg. Og jeg hadde i bakhodet at alle barna til Per Petersson skulle få en mulighet – for alle har noe de kan bidra med. Så jeg trakk meg for å gi plass til andre og avsluttet mitt ansvar.
Det er fint at store deler av fotoarkivet har blitt digitalisert. Den delen er fantastisk. Utover det har jeg ikke mange tanker utover at jeg er glad for at O. Væring henger med i utviklingen.
At fotografidelen forsvant på veien – selve identiteten til firmaet O. Væring er litt trist. Selv om jeg var selv ferdig med dette i år 2000. Men hvis vi ser på historien er jo firmaet såpass gammelt, på 1930 tallet var det faktisk ganske nede og evnet bygge seg opp igjen. Så kanskje noe skjer her også – noe positivt uventet.
Jeg tenker at den som driver firmaet vet best hvordan man skal drive videre og det er godt nok! Man finner sin vei og hver tid har sin greie – og håpet er framtiden. Bildene består. Og plutselig – skjer det noe nytt.
Og kunsten er ikke borte selv om jeg er ute av bransjen. For den er godt bevart inni meg – og er som livet selv. Kunsten følger meg. Min store interesse og lidenskap for kunst er i dag en god livshobby. Jeg går stadig på utstillinger og annet. Kunsten er en glede i mitt liv som gir meg mye. Og det er det som er meningen. Følelsen den gir.
Ingrid Petersson Nørstenæs intervjuer fotograf Per Henrik Petersson om sin tid i firmaet O. Væring, 26 desember 2017.
