Fotografen i billedkunstens tjeneste
50.000 fotografier i Nasjonalgalleriets kjeller
Postverket har ofte plunder med å få fram brev med ufullstendig adresse. Men hvis en blir tilstrekkelig berømt, greier det seg med navnet. Hvis det står Mr. O. Væring, Norway på et brev, kommer det naturligvis fram. For Ragnvald Væring- som fyller 75 år 1. juli – er vårt lands ledende fotograf av kunstverker. O. Væring var hans farfar som begynte sin fotografiske forretning i 1868. Gjennom 3 generasjoner eller 91 år har familien Wæring fotografert kunstnernes malerier og skulpturer.
De fleste Oslo-folk er innflyttere, men det er da noen som er grunnsolid rotfeste i byen. Slik som Ragnvald Væring, f. eks. Hans oldefar var også bymann. Han var forresten buntmaker, kalte seg Verring og laget de første studentluer. Ragnvald Væring finner seg også vei til rette i byen. Lun og koselig treffer vi ham i det hyggelige, gammeldagse atelieret på toppen av Karl Johans gate 2.
Adolph Tidemand og Stephan Sinding var min farfars første kunder. Det var dem som satte min bestefar på den tanken å spesialisere seg på fotografering av kunstverker, forteller Ragnvald Væring til Nationen. Jeg gikk i lære hos min farfar og overtok forretningen i 1906.
Gjennom tre generasjoner har Væring-familien tatt atskillige fotografier av kunstverker, skulle vi tro?
Takket være Jens Thiis og direktør Langaard, har vi en veldig samling negativer av norske og utenlandske kunstverker i Nasjonalgalleriets kjeller. Noe nøyaktig tall har jeg ikke, men det ligger et sted mellom 30.000 og 50.000 plater. Over tusen plater er fotografier av Munchs kunst.
Hva har gjort størst inntrykk på Dem i de over halvt hundre år De har drevet som fotograf?
Utgravingen av Osebergfunnet! Professor Gustafsons banebrytende utgraving gjorde et sterkt inntrykk på meg. Min farfar var med som fotograf, og jeg var bestefars assistent. Men jeg gikk visst mest i veien for ham. Jeg var 20 år den gangen Osebergskipet ble gravd ut der nede i Slagen i 1904. Det gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg da stevnen på den deilige båten kom for dagen. Vi fotograferte det hele etter hver som utgravingen gikk fremover. Nei, det glemmer jeg aldri. –
Men fotografier av kunstverker burde vel være i farger?
Det er bedre med et svart -hvitt-fotografi, enn en dårlig fargeproduksjon. De fotografiske farger er ikke relativt helt korrekte. Men at de kommer til å bli det med tiden, er jeg ikke i tvil om. Og så er det en fin ting med svart-hvitt-fotografiet – det gir seg ikke ut for mer enn det det er.
Men det stiller vel store krav til å ta gode svart-hvitt-bilder av malerier?
Det er meget viktig at lyset faller riktig inn, slik at det ikke blir reflekser. For å få de riktige valører av fargene, gjelder det å bruke det rette filter. Fotograferingen er nå blitt den rene vitenskap etterhvert.
Ja, det er vel av stor betydning at kunstverkene blir avfotografert?
Ta nå bare Gerhard Munthes dekorasjoner i Haakonshallen. Jeg lå der borte i 8 dager og tok et halvt hundre bilder av dem. Etter at de gikk tapt under krigen, er det jo fint at vi har dem bevart, iallfall som fotografier.
De har vel opplevd mye morsomt sammen med kunstnerne?
Jeg husker så godt en gang jeg skulle fotografere Munchs malerier, som hang på en utstilling hos Blomqvist. Da jeg kom til utstillingen med mine apparater, var det imidlertid så tjukt av folk, at det ikke var mulig å få tatt noen bilder. Senere møtte jeg Munch på Karl Johan. Han lurte på hvordan bildene var blitt. Jeg måtte jo fortelle at det hadde vært så mye folk, at jeg ikke hadde kommet til. Da utbrøt Munch; Det er da fælt så nysgjerrige folk er, da. Ja, han var snål Munch.
Jeg har jo hatt kontakt med de fleste kunstnerne, men Munch er en av dem jeg setter høyest, fortsetter Væring. Selv da han isolerte seg fra omverdenen slapp jeg inn til ham. Det slo meg at han snakket lite om sine kolleger. Og når han sa noe, var det alltid noe pent. En gang brøt han ut; Jeg visste ikke at Karsten var så stor maler med en slik malerisk kraft!
Det må være morsomt å ha fulgt norsk kunst på så kloss hold gjennom mer enn halvt hundre år?
Jeg setter pris på de gamle malerne – og jeg er glad i den moderne yngre kunst. Enhver kunstretning har sin beretning, synes jeg. Men jeg innrømmer særlig at det er ting jeg ikke forstår. Men det betyr jo ikke at det ikke er god kunst! – Den nonfigurative kunsten setter særlige krav til fotografen også, tror jeg.
Jeg har ofte vanskelig for å følge helt med når det gjelder den nonfigurative kunsten. Men at den rommer store verdier, er jeg ikke i tvil om. All moderne kunst er i det hele tatt vanskelig å fotografere, for det koloristiske er blitt så mye viktigere enn tegningen. Og når bildet skal avfotograferes i svart-hvitt, blir det vanskelig å få fram hva kunstneren har ment.
Noe jubileumsønske?
At den samlingen på 72 selvportretter av Munch som Gyldendal ga ut i 1947 på grunnlag av mine fotografier kunne komme ut i ny utgave. I mellomtiden har jeg nemlig kommet over flere selvportretter av Munch.
Noen hobby?
Egentlig ikke, jeg har bare levd og åndet for fotograferingen. Men jeg har alltid vært svært glad i lyrikk: Wergeland, Bjørnson, Nils Collett Vogt og Wildenvey..
Blir det en fjerde generasjon Væring fotografer?
Dessverre. Mine døtre og deres døtre kommer ikke til å gå denne veien. Men jeg har den store glede at min elev og medhjelper Per Petersson, kommer til å drive firmaet under farfars navn.
Og så en god historie til slutt!
Bokhandler Dybwad tok avskjed med Chr. Skredsvig med disse ord: «Du får leve så godt, da» - «Å – det har jeg ikke råd til» svarte kunstneren.
